Petter Gjelsvik

Te Ingrid

about a girl....

Det e rart koss d e når folk stryke med, uansett omstendigheter. Eine dagen e de der, andre dagen ikkje.
At Ingrid e vekke, har vel ikkje gått heilt opp for meg ennå, og kor lang tid det vil ta vett eg ikkje helle.
Det e møye ein ikkje vett, enten rondt drapet elle koss ein ska reagera.

Folk seie at me ska stå samen, støtta kverandre og dela sorg. Det ska ikkje ver lett, livet er ikkje lett, heller urettferdigt. Ingrid va fullt klar øve denne sannheten, og d va kanskje derfor hu levde livet fullt ut, enten det gjaldt snowboarding, festing me venna elle innsatsen på skolen.

Då eg hørte om det tragiska som hadde skjedd natt te søndag, va eg på ei hytta me familien. Eg satt og skalv i tri-fira timer, totalt i sjokk ute av stand te å tenka skikkeligt, fortella foreldrene mine ka eg følte elle tenkte. Eg grein ikkje, noge eg trodde eg sko gjørr for eg hadde stått na såpass nær, men ingenting kom.

Dagen før hadde eg brøte avtalen eg hadde me na, om å stå samen i ålsheiå, for eg tenkte "jaja, me tar d ein aen gong", og hu hadde vel tenkt noge liknandes når hu fekk meldingen av meg. Eg sko gitt møye for å fått stått me na i trekket den lørdagen, bare for å oppleva den felles lykken me hadde te snøen ein siste gong.

Eg huske så godt de fysste skoledagene. Anders som irriterte seg øve at det gjekk an å snakka så møye drid, blant aent å konne greia å konstatera at surfing va ein billigere sport enn fotball.
Ingrid va et naturlig midtpunkt i klassen fra fysste stond, sjøl om d va hu som alltid satte seg bakerst i klasserommet, me skværa bein, rævå plassert ytterst på stolen og me ryggen innte veggen. og hadde noge å sei
om alt som blei diskutert i klassen.
I økonomien hadde hu den deiligste kontorstolen på bygget, og i starten va de fleste så redde na at de ikkje torte å ta an fra na. Og ittekvert som me kjente na bedre lot me na ha den stolen, for den va liksom hennas.

Hu va ein av de beste te å argumentera, for det va møye som irriterte na i livet; nedrakkingå av kvinnefotballen, trakkasering av elever, gymkarakteren hu fekk av Svein Hagen, kor lang tid engelsktimen på tirsdagene konne vara, kor koffert faren av og te tenkte, kor pinglete Andreas va når det kom te bier og blomster elle kor stae og dumme
Kristoffer va me de argumentane han kom me. Det å sitta å hørra på Kristoffer og Ingrid krangla va bedre enn noge talkshow komme te å bli nogensinne. Det va vel det de ville sutte å gjort i naturfagstimen idag me Ragnhild hysjande ved kateteret, hadde ting vore litt annerledes.

Samtidigt som hu va ein som konfronterte møye, va hu og den jentå som ein konne stola på. Hu framstod for meg som åpen, modig, ærlige, nysgjerrige, moden og te tider litt veslevoksen. Hu hadde planer om legestudier i utlandet, læra Kristoffer ka som va riktigt, overbevisa Svein Hagen at hu va verdt minst ein 5'er og læra Stigi å stå på brett, itte hu fant ut at han sugde.

Lærerne våre fekk vel et fyssteinntrykk av Ingrid som hu som aldri rakk opp håndå, hu som måtte kommentera alt og alle. Og det stemte jo for så vidt, men de skjønte vel og me tidå at Ingrid va ei tøff guttejenta som va villige te å setta medelever og medmennesker foran seg, og dermed seg sjøl i andre rekka.

Stigi sporte meg ein dag om eg trodde at Ingrid satt oppe i skyene og såg ner på oss. Eg har vanskelig for å tro på nogen Gud i tilstander så d her, så eg svarte eg visste ikkje. I dag tror eg at hu e me oss, på ein eller aen måte og ler litt av meg for at eg grein mens eg skreiv det her.

Eg huske ikkje heilt kem det va som sa det, men det va ein som sa at sorg elle et tap så det her er som et sår, enten er det tynt eller dypt. Er det tynt, så har du blitt påvirka av det som har skjedd, men det vil ikkje ver me deg i det langa løp.
Er det dypt derimot, klør du på det før elle seinere, og skorpå som lå oppå vil ver vekke, og såret på nytt åpna.
Det har klødd møye denne ukå.
Nogen av oss har gamle sår, såkalte arr, og de åpne seg, og gjer de personane ein heilt forjævlige tilværelse.
I vanskelige tider som nå og det som ligge foran oss så ber eg dokke om å stå me rake rygg og hjelp de med sår som e for dype te å legas på egenhånd. Det va det Ingrid ville gjort, hjulpe...

Me ungdommer har ofte et bilde av at me leve evigt, i vert fall i ungdomstidå. Ingrid ønska å leva evigt, for det va så møye hu hadde lyst te å gjørr. På søndags morgen fekk eg bekrefta at evig ungdomsliv va et vrangbilde, på ein alt for tragisk måte.

Te slutt, som ein siste farvel vil eg sei nogen ord på engelsk, "...for engelsk e et mektigt språk, sjøl om gramatikken suge...", som meg, Ingrid og Marianne konstaterte ein av de siste tirsdagene me hadde samen.

"Live your life like I would,
live your life through me,
think of me,and the memory
of me will live forever."

Tenk på Ingrid og lev i hennas ånd, og på den måten så vil hu leva evigt.

Me snakkes i himmelrikes alper, Ingrid...


- Petter Gjelsvik


Design by nQa Administrasjon