Fars Tale

Til Ingrid-Elisabeth

Vi husker så godt når du ble født. Det var om natten på min bursdag . Jeg måtte kjøre det jeg kunne for å nå inn til sykehuset med mor før fødselen startet for alvor.
Eirny som bare var 1 ½ år satt i baksetet og hylskrek og skjønte ingenting. Jeg fikk mor inn på sykehuset og så måtte jeg kjøre Eirny til mormor og morfar.
Det var så vidt jeg rakk tilbake til å være med på fødselen.
Jeg vet ikke om det var da du la deg til vanen om å være ute i siste liten men siden hadde du i hvert fall aldri hastverk. Vi har ikke tall på alle de gangene vi satt og verket i bilen, sent ute allerede mens du Ingrid-Elisabeth tok den tiden du tok og ferdig med det.

Vi husker deg som ei jente som alltid hadde et smil å dele, men de gangene du var skikkelig lei deg og gråten kom så var det også noe du gjorde fult og helt. Den firkantede munnen din og den intensiteten du viste var det få om ingen så kunne stå i mot.

Du har helt fra du ble født vært en aktiv jente som skulle se og prøve nye utfordringer. Du kunne ikke fordra å ligge i vognen din. Det var ikke snakk om å sove der. Du så jo ingenting og så kunne du jo knapt røre deg. Jeg husker så godt en vinterdag vi var i Hunnedalen og du satt i pulken. Satt er vel ikke det riktige ordet for du heiv deg fram og tilbake i pulken så den veltet flere ganger mens hele verden fekk se firkant munnen din og høre hvor fælt du hadde det. Da vi endelig ga opp og tok deg ut av så gikk det et sekund og verden var bare solskinn igjen.

Jeg pleide å synge for dere da dere var små men du gav tidlig beskjed om hva du likte. Du trenger ikke synge far, var det jeg fikk høre, men eventyr likte du veldig godt. Vi både leste for dere å spilte på kassetter. Spesielt i bilen når vi kjørte til barnehagen. Da var Asbjørnsen og Moe sine eventyr favorittene. Men det var ikke bare det at du likte å høre på, du lærte de utenat og viderefortalte i barnehagen med store innlevelse.

Du begynte på førskolen slik store søsteren din hadde gjort. Du hadde jo allerede fulgt med i hennes skolegang og var oppatt av å greie det samme som henne. Lese skulle du lære så fort det gikk an og til påsken så hadde dere skuespill og opplesning for foreldrene. Jeg holdt på å dette av stolen da læreren din Bjørg introduserte hvem som skulle lese påskebudskapet. Det var jo deg Ingrid-Elisabeth og du var jo bare snaut 7 år. Jeg har aldri vært så stolt i hele mitt liv.

Lærelysten tok du heldigvis med deg videre på skolen og du var så heldig at du fikk lærere som tok den utfordringen du representerte. Du godtok ikke at vedtatte sannheter nødvendigvis var det eneste rette. Dersom du mente det var nødvendig så spurte du om en forklaring. Og da galt det å ha et skikkelig svar. Noen bortforklaring ble aldri godtatt. Du var og heldig og fikk den stimuleringen du trengte for å yte ditt beste noe som karakterene dine viste til fulle.
Selv om målet når du sluttet på barneskolen var å bli snowboard proff så var det medisin du skulle studere. Karakterene dine som du fikk sist fredag viste at det målet var fullt mulig å nå. Ingrid-Elisabeth, du hadde gjort deg som lege for du brydde deg om folk. Du var ei jente som alltid
hadde tid til andre. Du stilte opp for andre og dersom noen trengte en talsperson så var du der for de. Du gjorde det ikke for å fremheve deg selv men for å snakke andres sak når du mente at det trengtes.
Du var ei modig jente som ikke var redd for å hevde dine egne meninger, enten folk hadde lyst til å høre de eller ikke. Du hadde alltid en kjapp kommentar og et varmt smil på lur men du gikk heller ikke av veien for lange og harde diskusjoner dersom du mente at du hadde retten på din side. Det var nok ikke alltid at du hadde det men jeg må innrømme at det hadde ikke jeg heller alltid når vi diskuterte og da nyttet det ikke med at jeg er voksen og du er liten. Hadde du rett så var det sånn det var.

Opp igjennom årene så har du vært aktiv i speider, skolekorps og fotball. Du var med far på idrettskolen ett år for tidlig siden jeg var trener og da nyttet det ikke å holde deg hjemme. Du tok de utfordringene som fulgte med på strak arm og nøt følelsen når du lyktes, men når det ikke gikk slik det skulle så krummet du nakken og forsøkte på ny. Det var ingenting som var halvgjort. De tingene du gjorde, gjorde du fult å helt. Det så vi når du måtte ta et ekstra år i skolekorpset og ikke minst når det gjalt interessen din for å renne på snowboard. Du hadde i utgangspunktet klima i mot deg her vi bor men det syntes du var en dårlig unnskylding. Du organiserte og kom deg på bussen dersom vi ikke skulle til fjels og når du var der så utnyttet du tiden til siste sekund med å renne. Du prøvde det meste du kunne gjøre på brettet i de bakkene vi var i, og i påsken 2004 greide du til å med komme til Odda sykehus sånn så både far din og onkel Tore hadde greid før deg. Nå va du liksom kommet inn i den klubben og. Heldigvis brukte du skikkelig sikkerhetsutstyr så ryggskaden kunne legest. På lørdag var du oppe og rant igjen og da var du så stolt for endelig hadde du prøvd deg på salto igjen. Nå lå liksom alt klart. Du hadde bestått snowboard instruktør kurs på Haukeli i romjulen og skulle ha praksisen din på skiskolen nå i februar. Jobb i Sirdal ski og brettskole hadde du og fått så nå skulle du virkelig få svingt deg på brettet.

Men selv om du var flink i mye så gjorde du ikke noe av det. Du respekterte folk for det de var og stilte opp for vennene dine på samme måte som du gjorde for oss i familien. Alt skulle du ha tid til, og det hadde du også. Du jobbet, gikk på skole, du drev med hobbiene dine og du var noe for de rundt deg både venner og familie, alltid.

Da du var 6 år så sa du at du ville ha hund. Det var liksom bestemt. Mor sa slik mange foreldre sier; ja det skulle du få men du måtte bli 10 år først, for det var jo så mange år fram at kanskje så hadde du andre ønsker da.
Spare penger måtte du og for det koster mange penger å kjøpe hund. Å spara det gjorde du. På 10 årsdagen din ga du klar beskjed om at nå var du 10 år og nå skulle du ha hund. Du ble 12 år før vi fikk Jenna men det var du så valgte henne ut, og bedre hund kunne vi ikke fått. Hun er like glad og tillitsfulle som deg og har alltid trøst til de som er leie seg, hun savner deg sånn.

Mange syns du hadde en litt spesiell musikksmak men jeg synes det var helt OK for det va jo det samme som jeg likte. Jeg husker vi kom hjem begge to, du fra skolen og jeg fra jobben, begge hadde vi hørt på radioen at Jethro Tull og The Doors skulle ha konsert i Haugesund i April, og begge to var like klare og bestemte på at der skulle vi reisa å høre på de. Det skulle være vår geburtsdagspresang til oss selv. Ingrid-Elisabeth, jeg lover deg at det skal vi gjøre. Du skal være med meg der.

Vi har brukt noen dager til å finne frem bilder av deg Ingrid-Elisabeth så vi kan se på og kanskje få litt trøst i de tunge tidene som vi vet kommer. Hvert av de bildene, og alle de andre vi har, og alle de gode minnene som vi ikke har på film eller bilder men inni hjertene våre, skal vi gjemme på og ta frem sånn at du alltid vil væra her hos oss.

Takk Ingrid-Elisabeth for alt du har vært for oss, ei fantastiske datter for mor og far, ei søster som har stilt opp å vist kjærlighet til Eirny og Siren-Therese. Du var ei som brydde seg om søstrene dine og de brydde seg om deg, dere var så glade i hverandre. Vi skal huske det gode smilet ditt, den kjappe replikken og vitaliteten din som du alltid viste.
Takk for at du alltid har vært den du er fult å helt

Du skal alltid være med oss i tankene våre og i hjertene våre.

Vi er utrolig glade i deg


Hilsen Eirny, Siren-Therese, Jenna, Mor og Far



Design by nQa Administrasjon